Fakta
- Utgitt: 2017
- Utvikler: Grimnir AS
- Utgiver: Snow Cannon Games
- Målgruppe: 12 år +
- Antall spillere lokalt: 1
- Bruksområder: Leve seg inn i en historie alene / Vekke fascinasjon for Norrøn historie og mytologi
- Kategori: Pek-og-klikk eventyr / Hjernetrim
- Tematikk: Norrøn mytologi / Vikingtid
- Vanskelighetsgrad: Starter lett, blir fort vanskeligere
Hva er The frostrune?
The Frostrune, fra det norske studioet Grimnir AS, høstet jevnt over gode kritikker da det ble utgitt i 2017. Etterspurt ble det også av bibliotekarene, som lastet det ned så mange ganger gjennom innkjøpsordningen at tilgangen ble stoppet for å beskytte salget. Innen den tid hadde nemlig ryktene gått lenge om et spill med nydelige håndtegnede norrøne miljø, og smarte gåter å løse. Det skulle være «norsk» og samtidig bra. For oss som vil formidle spill som kultur, er slike spill rene gavepakker. Hendig er det også at dette er et mobilspill på knappe 500 MB. Det tar ikke stor plass, og krever ikke kostbar pc, så da spillet kom tilbake på lista et år senere, slo vi derfor kloa i det med det samme.
Vårt møte med The frostrune
Da vi starter opp The frostrune, blir vi møtt av en minimalistisk meny inspirert av runer og treskjæringer. Folkemusikk med kvinnevokal setter stemningen for det som skal bli en reise tilbake i tid. Introduksjonsvideoen viser bilder av et skip i storm. Deretter synker skipet, og en 13 år gammel jente formanes om å komme seg i land. En kvinne hvisker på norrønt over underteksten, som forklarer at vi befinner oss i Norge på 900-tallet. Alt har et mystisk, lavmælt preg som senere skal komme til å bære mye av spenningen i spillet. Introen er den mest handlingsmettede og uttalte sekvensen i spillet. Ellers utfoldes fortellingen gjennom assosiasjoner knyttet til tekstbrokker, bilder og lyd.
Føles det bra å spille?
Da spillhandlingen starter, befinner vi oss i fjæresteinene. Foran oss ligger en kiste. Intuitivt forstår du at du må undersøke innholdet, og bruker fingeren. Det ville likevel ikke vært et godt pek-og-klikk eventyr om alt løste seg på første klikk. Kisten er låst, og blikket ledes videre mot en bakketopp hvor vi skimter et hus. Vi forflyttes dit ved å trykke på bakketoppen. Slik sett fungerer sjangeren godt på berøringsskjerm, selv om den er liten.
Nå som vi står foran bosetningen, kan vi prøve oss på noen dører. I den ene zoomes det inn på tre låser laget av vikingehoder. To av dem har en nøkkel i gapet, men den tredje mangler. Nå må vi altså finne to nøkler, og valgmulighetene øker desto flere veier vi prøver, men etter hvert finner jeg en kniv, som vekker minnet om et tau på et tidligere rom, og vi skreller tilfreds ett lag av gåten.
Sjangermessig er dette velkjent territorie. Man prøver utveier, kobler gjenstander ved logikk, og kommer videre. The frostrune beveger seg egentlig ikke utenfor denne malen. Samtidig må man heller ikke alltid finne opp hjulet på nytt. Det som gjerne skiller klinten fra hveten i slike spill, er hvor interessant det er å løse gåtene. Den berømte Monkey island-serien brukte for eksempel mye humor for å holde spilleren engasjert. Frostrunes styrke er tematikk og presentasjon. Regnet drypper sakte over kystklippene hvor du ble vasket i land, mens mørke skyer driver forbi. Helt alene utforsker du historien bak en forlatt og hjemsøkt landsby, med omgivelser tegnet i grotesk naturromantisk penn. Stemningen dette skaper, og antydningene som faller mellom linjene på den knappe teksten, er nok til å holde spilleren engasjert, og man ønsker seg stadig mer av både håndmalt skog og lydene som fyller den.
Innenfor dette miljøet vinner utviklerne også stort på bruken av norrøne referanser, som navn, runer, sagn og tradisjoner. Takket være den kunstneriske innpakningen vekkes også interessen for det mytiske og historiske stoffet, og resultatet er en vekselvirkning som på den ene siden gir troverdighet til spillet, og på den andre etterlater oss med lyst til å vite mer – ikke ulikt hvordan Upper one gjorde det med spillet om Inuittene – Never alone, men denne gang løst enda bedre.
Konklusjon
The frostrune har et ganske standard skjelett – vurdert som et pek-og-klikk eventyrspill. Kontrollene er godt tilrettelagt berøringsskjermen, og bortsett fra litt knoting med å måtte lukke inventaret før man kan forflytte seg til et nytt rom, er det en velfungerende løsning. Gåtene er kompliserte nok til at man må tenke og lete grundig for å komme i mål, så man har også litt spill å jobbe med her. Det er bra. Likevel er det tematikken og håndarbeidet som er den store styrken ved dette spillet. Det er et ypperlig eksempel på hvordan man kan bruke historiske kilder som inspirasjon, og formidle dem på en effektiv måte, uten å ødelegge underholdningsverdien. The frostrune får derfor våre anbefalinger. Adskilt fra kvalitetsvurderingen på egne premisser, ser vi samtidig et potensial i The frostrune for bruk i historie- og religionsundervisningen. Kanskje ikke på videregående nivå, men absolutt i grunnskolen. Når elementer fra historien formidles med kunstneriske ambisjoner, og i tillegg lykkes, bør det legges merke til. Norske spillere i folkebibliotek, og elever i skolen, trenger gode digitale forbilder som utviklerne i Grimnir AS.